Jeg småløp i det kalde regnet. Paraplyen i den ene handen, vesken i den andre. Tre kvarter til bussen går. Jeg kan gå hjem på tre kvarter. Når jeg går inn døren til den lille stampuben bølger den deilige varmen seg mot meg.
- En øl, takk, sier jeg, og legger en tohundrelapp og legitimasjonen på bardisken.
Bartenderen kikker skeptisk på meg og smiler lurt.
- Large or small?
- Eh, small please, svarer jeg, noe overrasket over at hun snakker engelsk.
Nok et smil. Mens jeg undrer meg over hvorfor hun smiler så lurt, tapper hun 0,4 l med øl, setter det på disken, og plukker opp legitimasjonen. En noe merkelig rekkefølge tenker jeg. Når hun ser at jeg er tjuetreår og ni måneder, minus to dager, plukker hun opp tohundrelappen, slår inn ølet, og gir meg vekslepengene.
Skinnsetet føles klamt under baken. Selv på den korte veien fra kinoen og bort til puben rakk jeg å bli våt. Det er først da jeg tar den første supen øl jeg kjenner hvor tørst jeg var. Den kalde ølen føles godt innvendig, forfriskende og beroligende. En fin måte å avslutte en ellers hektisk helg på.
Det er nesten tomt i baren. Foruten bartenderen, en sorthåret kvinne i midten av tjueårene med italienske trekk og et noe strengt blikk, sitter det en mann borti baren. De snakker sammen med en blanding av norsk og engelsk. Han drikker ikke, så han jobber der sikkert han også, tenker jeg for meg selv. For hvem sitter vel på en pub uten å drikke?
Etter et par minutt kommer det en mørkhudet mann inn, luen godt plantet på toppen av hodet. Han går sporenstreks bort til baren og bestiller seg en stor øl. Med ølen godt plassert i hånden, setter han seg to bord bortenfor meg, med ryggen til.
Merkelig hvordan regnet gjør alle så kalde.
Den gylne væsken minker som sanden i et timeglass. Jeg må snart gå, tenker jeg. Ute er det mørkt. Regnet pisker på ruten, som en trussel om hva som venter meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar